Veien videre nedover Driva og E6 passerte jeg Oppdal og etter hvert var jeg nede i lavlandet igjen. En melding tikket inn på mobilen. Det var Ivan Persson. Han og følgebil var på vei nordover til Nordkapp. Der skulle løpeturen hans sydover mot Lindesnes starte. Vi hadde en fin halvtime langs med veien. Ivan er en humørfyllt kar og stemningen var høy. Nå gikk desverre den løpeturen sydover i stå ganske fort da Ivan fikk problemer med kroppen allerede etter 2-3 dager. Synd, men Ivan kommer tilbake!

Der ble etter hvert mange fine slake partier ned mot Berkåk og Lundamo. Like ved siden av veien ved Melhus stod en minnestøtte. Nok en gang fra aprildagene 1940. Og nok en gang gjorde den inntrykk. Steinar Kvernmo var kun 20 år. Han falt sammen med Kaptein Berthold Dahl. Som var 62 år. Akkuratt det jeg selv er nå her jeg passerer. De stoppet en tysk tropp der 10 tyske soldater falt. Det føltes fjernt, men likevel nært her jeg står.

Ved Ler tar jeg skarpt til høyre, bort fra E6. For 2.gang gjør jeg tabben med slavisk å følge Simen Holviks spor. Han løp uten vogn. De neste to dager ble tunge med masse smale og kuperte veier. Min eneste lille nedgangsperiode fikk jeg disse dagene. Det gikk tungt med beina og enda tyngre i hode. Motivasjonen sank som en sten. Det gikk seint. Regnet begynte å hølje ned da jeg nærmet meg Stjørdal. Regnbuksa var borte når jeg trengte den som mest. Våt og kald jobbet jeg meg frem mot Stjørdal. Jeg måtte få tak i en ny regnbukse. Og da ble det turens første innendørs overnatting i samme slengen. Det var godt å komme i hus og få vasket både meg selv og klær. Og ligge i en god seng igjen 🙂

Så gikk turen videre oppover Trøndelag. Allerede rett nord for Stjørdal ble veien så svingete og trafikken så stor at jeg var ganske nervøs et langt stykke før det normaliserte seg igjen. Smal vei, ingen veiskulder og flere meter rett ned mot sjøen. Ikke lett når campingbiler og vogntog stanget på. Det lille koselige huset symboliserer en svunnen tid som er regelrett overkjørt av det moderne samfunn. Små hus, lite dyrket mark og kanskje liten skog og. Ikke mye å leve av lenger. Og så en gang for mange år siden lå de like nær veien, bare det at trafikken var ikke stor. Nå drønner vogntog forbi i et sett. Det ble flere og flere av disse småstuene oppover Nord-Trøndelag og Troms.

I Levanger møtte jeg Espen Valseth som hadde tatt kontakt noen dager før. Vi fikk en nydelig og trivelig løpetur sammen opp mot Verdal. Han var formann i Verdal Friidrett og jeg i Gjerpen Friidrett, så vi fikk mye å snakke om. Han trente for sub2:40 så jeg måtte gi på litt så vi fikk noe ut av det.

På Sparbu bare måtte jeg innom Shell for å få tak i noen av de gode vaflene de lagde. Feite vafler med smør og brunost viste seg og være utmerket løpemat. Da mannen som drev stasjonen fikk nyss i jeg skulle til Nordkapp fikk jeg med meg ei god niste derfra (gratis!). Så kom kona innom, hun drev Sparbu Kro like ved siden. Før jeg viste ord av det satt jeg på kafeen med fri lunsj. Kan anbefales! God og mett måtte jeg ta i litt etterpå for å klare å løpe.

Ferden videre gikk via Steinkjer og opp langs Snåsavannet (som jeg trodde aldri skulle ta slutt) og etter hvert flere mil langs lakseelven Namsen. Naturen ble finere og finere jo mer nord jeg kom.

Så fikk jeg telefon fra Tom Kjetil Olsen i podkasten Motivasjonspreik hjemme i Skien. Vi hadde en lang prat mens jeg lå utstrakt i teltet like før sengetid. Episoden #112 og #126 finner du her: https://podcasters.spotify.com/pod/show/motivasjonspreik

Snakker om motivasjon. Etter hvert som jeg beveget meg oppover i Trøndelag så steg motivasjon og form. Følte meg sterkere og sterkere for hver dag. Nå begynte jeg virkelig å trives inni i bobla mi. Det føltes godt å være alene. Kunne gå i timevis og bare nyte stillheten (mellom bilene) og beundre naturen. Jeg var ganske interessert i fugler da jeg var ung. Nå hadde jeg god tid til å speide etter de. Jeg la ut en utfordring på Facebook. Hvilke fugler så jeg stort sett hver dag fra jeg forlot Lindesnes til jeg ankom Nordkapp. Mange gode svar, men ingen traff på alle. Fasiten er: Skjære, kråke, måke (alle typer sammen her), gråtrost og linerle.

Hørte og en del musikk når trafikken ikke var så stor. Jeg løp jo på venstre side og hadde god kontroll på trafikken. Er egentlig ganske altetende på musikk, bare det er “skikkelig bra”. Jeg oppdaget Keith Jarrett like før avreise. Ved årsslutt fikk jeg en oversikt fra Spotify som viste jeg hadde hørt på “The Køln Concert” nesten 160 ganger! Det er den musikken jeg forbinder med turen. Ellers hørte jeg gjennom, fra start til slutt, med Pink Floyd, Muse og Leonard Cohen. Og masse annet musikk og podcaster. Tid hadde jeg jo nok av.

Med mobil, instagram, mail og Facebook var jeg nok heller aldri “alene”. Det poppet stadig inn meldinger og samtaler. Det synes jeg var utrolig godt. Familie og venner holdt god kontakt 🙂