Onsdag 18.mai var jeg tilbake på Jevnaker etter begravelse og 17.mai. Kort tid etter start ble jeg tatt igjen av ei jente som var på vei til Nordkapp. Karina fra Hvittingfoss. Det ble den første i en lang rekke syklister som skulle enten nordover eller sørover. Fra Brandbu valgte jeg å følge ruta til Simon Holvik over heia til Einasjøen. I ettertid burde jeg kanskje ha kikket litt mer på kartet. Jeg havnet på en 1-2 mil lang grusvei gjennom villmarka. Det ble unødig tungt i et bakkete terreng og litt blaute skogsveier. Belønningen var en nydelig villcamp der storfuglene spilte mye av natten. Det ble en kort dag, kun 39 km. Dagen etter kom jeg omsider ned på asfalten på vestsiden av Einasjøen og da ble det ganske slett og lettløpt nedover til Gjøvik. Videre nordover mot Lillehammer var helgetrafikken på vestsiden av Mjøsa formidabel og ikke helt ufarlig for en løper med vogn. På enkelte strekk ble jeg tvunget ut på en smal skulder på hovedveien. Det ble en farlig kort avstand fra vognas “støtfanger” til bilenes støtfangere. Her gjelder det å være på vakt! Dagen, etter 62 km, ble avsluttet med en fantastisk solnedgang like overfor veien litt sør for Biri.

Fra Biri via Jørstadmoen og over til Fåberg var det flatt og lite trafikk. Men straks jeg kom over Lågen igjen til E6 ble det igjen heftig trafikk. På nytt måtte jeg holde fullt fokus.

Like før Ringebu gav jeg meg for dagen og fant en fin plass mellom E6 og Gudbrandsdalslågen. Nye 60 km var løpt. Mens jeg slo opp teltet kom plutselig en bil inn på jordet hvor jeg holdt på. Det var Cathrine og Jon Bjarne Onsøien med barn og hunder på vei til konfirmasjon i Trøndelag. De er formann i henholdsvis Paragruppa og Skigruppa i Gjerpen IF, der jeg selv er formann i Friidrettsgruppa. De hadde peilet meg inn via trackeren jeg hadde på vogna. Veldig koselig besøk. Av ungene fikk jeg en stor pose seigmenn 🙂

Like ved siden av teltet stod et lite minnesmerke. Det viste seg å være her 46 år gamle sersjant Amund Dahlsrud ble henretta ev tyskerene i aprildagene i 1940. Sliten og alene i soveposen rett ved siden merka jeg at det hadde gjort et dypt inntrykk på meg. Jeg var heldig som fikk leve i et fritt land.

Beina hadde nå vennet seg til de lange dagene bak vogna. Sårheten på fremsiden av leggene var borte og alt fungerte bra. Så etter hvert frem til å komme meg opp fra Gudbrandsdalen. Nesten alt jeg hadde løpt til nå var kjent terreng jeg hadde kjørt mye i. Jeg lengtet til fjellet og til mindre trafikerte veier.