Tidlig morgen 12.juni løp jeg nordover fra Narvik. Like utenfor byen møtte jeg en stengt bro. Ugh, 2-3 mil omvei ønsket jeg ikke. Jeg tok sjansen og passerte sperringene. Broen så helt tom ut. Enn så lenge. Like over midten blinket det i blålys og jeg så mange forskjellige uniformer. Snu var ikke aktuelt, så jeg speedet på og løftet armen elegant da jeg passerte ambulanser og politibiler. Så ut som en storøvelse. Glemmer aldri synet av en måpende gjeng der jeg passerte i god fart.

Som nevnt tidligere, stoppet jeg så ofte jeg kunne når jeg passerte folk langs veien. Over ei høyslette møtte jeg disse 3 karene som alle jobbet på Rosenberg verftet i Stavanger. De kom fra Nordkapp på motorsykkel. Veldig trivelig møte!

Nå var det bare å følge E6/General Fleischers vei nordover. Humøret var på topp og kroppen fungerte bra. En liten lårskade dukket opp ute av det blå og gjorde meg litt engstelig. Jeg satte ned farten noen timer og dagen derpå begynte den lille smerten og avta for så og forsvinne. Her var det om å gjøre å holde jevn lav fart og ikke overdrive. Jeg seig nordover med et snitt på 60 km/dagen. Alt under kontroll for å nå Nordkapp til Sankt Hans.

Passerte etter hvert Setermoen og Bardufoss. Plasser mange har vært i militæret. Det er langt mellom bygdene her oppe i nord. I en wildcamp like forbi Bardufoss campet jeg inne i småskogen. Det var blitt varmere i været. Der fikk jeg “endelig” mitt første kontakt med den berømte myggen i nord. Horder, og større enn hjemme. Det ble å komme raskt i teltet og lage middagen innendørs. Heldigvis ble det kjøligere igjen dagene derpå og noe mer mygg så jeg heldigvis lite til.

Dagen derpå møtte jeg ekteparet Bergsletten som syklet Nordkapp-Lindesnes som sin bryllupsreise. Nok et hyggelig stopp.

På kvelden campet jeg like inntil Piggsteinen i Nordkjosbotnen. Den er oversprayet av en mengder navn og farger. Er vist kjent helt ute i Europa. Det ble i alle fall en fin camp.

Jeg får ikke nevnt det ofte nok. For en natur. Se på den bjørkeskogen over.til venstre. Vakker! Bildet på høyre side er faktisk et skytefelt noen mil nord fra Bardufoss. For en natur, men helt avstengt for ferdsel

Utover Storfjorden

Utpå formiddagen kom jeg ned til Oteren i bunnen av Storfjorden. Den ville det nok ta et par dager og forsere. Den så laaaang ut! Været var varmt og bra. En av de få timene på turen jeg kastet t-skjorta.

Like sør for Kåfjord var det stopp på E6 for min del. Forbudt for fotgjengere gjennom tunnelen. Da måtte jeg rundt fjellet på yttersiden. Skjønte fort hvorfor en ny tunnel var kommet. Her lå der masse kubikkstein på veien. Greit nok for en fotgjenger 🙂 Men, disse omveiene rundt tuneller er gjerne en god del lengre enn “nye veien”. Ikke alltid motiverende å ta veien rundt 😦

Fotpleie og slitne sko

Hadde gjerne daglig 1-2 gode pauser langsmed veien, og sovnet gjerne hen noen minutter. Slike powernaps var gull verd. Var ofte søvnig og litt uinspirert om formiddagen. Milene gikk frustrerende seint noen ganger. Etter en powernapp så gikk farten markant opp.

Skoene fikk juling. I og med puffing på vogn og generelt litt lav fart, så subbet beina litt og skoene fikk hard medfart. På veien opp gikk der med 3 par sko som jeg kun hadde løpt 100-200 km med før turen startet. Til Nordkapp hadde jeg igjen 2 par slitne sko. Det ene paret gikk i søpla, det andre har jeg beholdt, som et minne. Skakk er den, ikke til å løpe med lengre 🙂

Storfjord/Kåfjord

Naturen ute langs med Storfjorden var magisk. Fjellene i Lyngen (Lyngsalpane) stod som en vegg opp i horisonten, fremdeles snødekte. Inn og ut Kåfjord var også litt forunderlig. Det gikk nok 4-5 timer, og når jeg var ytterst i Kåfjorden igjen på nordsiden, var jeg kun kommet et par km videre.

På vei opp til Kvænangfjellet møtte jeg en tysk motorsyklist. På sin BMW hadde han vært gjennom mye av Afrika og Europa. Han hadde litt flere hestekrefter enn jeg. Kvænangfjellet kan være ganske seriøst om vinteren der det ofte stenges på kort varsel pgs uvær. Kaldt ble det nå og og klærne måtte på. Bare å komme seg ned i kveldssola igjen

På vei ned, i ni tiden på kvelden, hadde jeg en majestetisk utsikt mot nord. Kom meg nesten ned til sjøen og fant meg nok en “wildcamp”. Det ble en av de fineste på turen. Kronen på verket ble da en flokk reisdyr trakk forbi teltet under middagene min. Mørkt ble det ikke om nettene lengre. Heldigvis hadde jeg en mørk tarp over teltet hver natt i tilfelle regn. Den gav også et kjærkomment mørke i teltet.