Turens aller siste dager. Nå begynte skiltene å vise avstanden til Nordkapp. Det var stas hver gang jeg så de. Selv om jeg hele tiden hadde Google sin avstandsmåler å løpe etter.

Kaffepauser var viktige. Og nå inn mot Nordkapp måtte jeg spise opp maten jeg hadde til overs. Jeg hadde til nå over 40 middager med Real turmat. Etter en lang dag på veien smakte det alltid godt. Jeg gledet meg til teltet og middag hver dag!

Min aller siste wildcamp. Og for en camp! Midnatt-sol hele natta i en fantastisk natur. Jeg hadde Kåfjord (?) like ned på østsiden. Hvor mange Kåfjord er der egentlig i Nord-Norge? Dette var den tredje jeg løp forbi. Pussige greier. Det var kanskje for å forvirre engelskmennene under krigen at Tirpitz lå i Kåfjord? Tyskerene håpet vel at de bombet feil fjord 🙂

Etter siste camp så oppsummerer jeg wildcamp livet med dette bildet. Masse fantastiske steder og minner for livet.

Litt vemodig å bryte camp dagen derpå, men dette var også dagen jeg endelig skulle møte min kone Lill-Ann igjen. Det hadde blitt noen uker siden sist. Hun kom med hurtigruta opp fra Tromsø for å møte meg i Honningsvåg.

Like før Nordkapptunnelen møte jeg en enslig fotgjenger. Det ble som vanlig et stopp og hyggelig møte. En Italiener som skulle gå til Spania. Min italiensk var litt dårlig, omtrent som hans engelsk. Men han disket opp med espresso i veikanten og det ble igjen et hyggelig møte. Jeg lurer enda på hvordan det er mulig å gå så langt alene med sekk 20-30 km om dagen. Ting tar tid. Her er det nok absolutt reisen som er det viktigste og ikke målet? Som kanskje er meningen med ei reise?

Like etterpå, to glade jenter fra Trøndelagskysten. Første dag fra Nordkapp til Lindesnes 🙂 Og tyskeren Michael som jeg også hadde holdt følge med i flere dager nå. Heldigvis kan jeg litt tysk!

Nordkapptunnelen. Ved nedgangen kunne jeg skimte hurtigruta komme inn mot Honningsvåg. Der skulle Lill-Ann være ombord 🙂

Tunnelen var lang, 6875 m og heldigvis med et fortau på siden. Smalt, men holdt akkurat vogna mi. Første 3 km gikk greit med bare nedover. På bunnen var jeg 212 m under havet. Så kom oppoverbakken. Ble etter hvert slitsomt på det smale og litt humpete fortauet. Godt å komme opp i dagslys igjen. Nå var det bare ei drøy mil med flater inn mot Honningsvåg.

Det var godt å se Lill-Ann igjen. Vi hadde en god middag ute og overnattet på hotell. Byen var magisk i midnattsola. Rart å gå rundt i byen sent på kvelden og sola lyste og varmet godt enda. Og godt å komme under tak igjen. Neste morgen var det ut på siste etappe de 35 km opp mot Nordkapp.

Mye skiftende vær siste dagen. Alt fra pent oppholdsvær til heftige regnbyger. Og etterhvert økte vinden på.

Det ble en siste dag med mye bakker og veldig vind. En høyde jeg kom over (se over til venstre) ble det nesten umulig å bevege seg fremover. Men fremover kom jeg nå, selv om det til tider gikk seint. Selv om jeg for det meste kjente meg kjempesterk, så kjente jeg i enkelte bakker at jeg nok var nedslitt etter disse 6-7 ukene.

Oppe til høyre: Siste lange sletta. Jeg hadde for lengst lært meg å sette pris på lange sletter. Da trillet vogna bra og jeg kunne holde en jevn fin fart.

Oppe til venstre: Siste km, og siste motbakke. Lill-Ann hadde tatt bussen ut og den passerte meg ca 3 km fra Nordkapp. En fantastisk følelse å løpe forbi den lange køen av biler som satt i betalingskø for å komme opp til senteret. Og masse tuting og heiarop de siste meterene opp 🙂

Målet var nådd. 2460 km på 46 løpedager. Ca 58 km/dag. Et virvar av følelser.

Etter et måltid, snakket med 2 aviser og NRK Telemark traff vi på min franskmann igjen. Veldig fin kar. Nå skulle han sykle nedover Lofoten og Helgelandskysten. For oss bar det tilbake til Honningsvåg og Hurtigruta ned til Tromsø

I Honningsvåg var vi bedt på middag hos Gina og Stig-Rune. De hadde svingt innom meg like før Saltfjellet. Nå bydde de på kongekrabbe og egenplukkede molter. Koselig Sant Hans kveld. Vi skulle tidlig opp neste morgen for hurtigruta.

30 varmegrader møtte oss i Tromsø. Mitt første møte med byen. Vi var på sightseing og bl.a oppe på fjellet med taubanen. Lill-Ann ville gå tur. Jeg måtte bare legge meg i gresset. Var ikke helt god. Vi kom oss ned igjen og hadde en fin middag ute. Dagen derpå kom vi oss på flyet hjem. Og rett i seng på meg. En plass i nord de siste to-tre dagene var jeg blitt smittet med corona. Det ble et par dager i seng. Hvilket var greit. Trengte kvile. Så ble det hageselskap med kake. Og hvilken kake 🙂 Men jeg måtte sitte 10 m fra de andre 😦

Det var det. Denne bloggen ble avsluttet et år etter målgang. Tok sin tid. Mest for meg selv. En plass å få turen ned på arket. Men håper dere som dumper innom synes den var grei å se gjennom. Kanskje en eller to av dere tar en lignende tur?